Biografi til: Ole Arntsen Kvegjerdet
Ole Arntsen overtok som bruker på Kvegjerdet i Malvik etter sin far. I 1734 ble han sjøleier, da han kjøpte gården av Ernestina Cunigunda Dreyer for 147 rd.
På vintertinget 1753 "gav Ole Arntsen Quigjerdet tilkiende, at udi næstledne år 1752, onsdagen før julehøytiden opgik hans påboende gård Quigierdets huse ved en ulykkelig påkommende ildebrand udi dagbrekningen, hvorved alle gårdens huse 8 udi tallet blev lagt udi aske, men tvende huse, nemlig stuehuset og stabburet blev bierget. Ved samme ildebrand avgik alt gårdens hø og korn og halm, men hans creaturer fik han bierget, tilligemed det meste av hans husgeråd". På høsttinget 1754 møtte Ole Arntsen atter og "gav tilkiende, at han nu har opbygd huse på sin gård og bragt dennem udi brugbar stand".
Sju år senere sto Ole Arntsen på ny i tingstua på Moholtan. Denne gang "gav han tilkiende at som han nu er en gammel og aldrende mand så han ei lenger makter sin eiende og hidtil beboende gård at drive, var han årsaget nu, førend han gården ville quittere, at lyse sin fraværende sønn Arnt Olsens odels- og løsningsrett til gården Quegierdet". Men Arnt Olsen kom aldri til å overta gården etter faren. På vintertinget 1765 møtte Ole Arntsen fram for siste gang "i anledning en ham fra København indløben relation, nemlig at hans søn Arent Olsen som stod ved hr. baron Haxthausens compani ved døden skal være avgangen".
Det at sønnen Arnt Olsen hadde dødd i København krever en forklaring:
I årene 1758-1762 ble landets krigsmakt kommandert ut som vaktvern ved Danmarks sørgrense. Årsaken til utkommanderinga var den århundre-gamle striden mellom Danmark og fyrstehusene i Slesvig-Holstein om disse landskapene og om Sønderjylland. Den russiske tronfølger (Peter, seinere tsar Peter III) var sønn av storhertugen av Gottorp og han stilte krav til den danske konge om landavståelser. Det var overhengende fare for krig med Russland, og i 1758 gikk det ut ordre om delvis mobilisering i Norge. Mannskapene skulle tas ut ved loddtrekning, men gifte gårdbrukere og andre som måtte bli heime, kunne kjøpe seg fri eller stille stedfortreder. Mange gårdmannssønner kom seg også fri ved å overta farens gård, noe som medførte at det mest ble husmannssønner som ble sendt nedover.
Trønderavdelingene fikk være hjemme til våren 1761. Da kom det marsjordre også til dem, og 19. mars marsjerte de fra Trondheim. De ble skipa ut fra Larkollen ved Moss tidlig på våren 1762. De kom til Holstein da situasjonen var på det mest kritiske. I juni rykka russerne inn i Pommern med 70 000 mann, og den dansk-norske hæren på 38 000 mann masjerte mot dem. Men like før det kom til sammenstøt døde tsar Peter, og enka, Katarina II, kalte troppene tilbake og tok opp forhandlinger som førte til at Danmarks rett til Slesvig-Holstein ble godtatt.
Troppene ble stående i Holstein til langt ut i august (1762) før de marsjerte til København. Trønderavdelingene ble ikke sendt heim (derfra) før i september 1763, og kom neppe til Trøndelag før like før jul. Og det var denne perioden av utkommanderinga som ble den mest tragiske. På marsjen opp gjennom Holstein og Danmark ble flere trøndere etterlatt som sjuke, ofte uten tilsyn, og uten noe livsopphold. I København var det heller ikke ordna med innkvartering, så soldatene måtte gå på gata i flere dager.
De innkvarteringene de omsider fikk, var også elendige og soldatene døde som
fluer i de overfylte rommene som til slutt ble reine pestbuler. Malvikingene berget likevel bra med få døde av kompaniet, - ved flere av kompaniene fra Sør-Trøndelag døde over halvparten.
Soldatene tok «feltsjuka» med seg hjem, og i 1763 gikk dødsfallene i bygdene opp med nærmere 50 prosent, slik at det ble et stort fødselsunderskudd. For Malviks vedkommende går det fram av kirkebøkene at dødsfallene økte med flere prosent fra 1761/1762 til 1763/1764.
Enda verre var det at det fra alle kanter av landet meldes at soldatene også hadde med seg syfilis, og i slutten av 1700-tallet ble denne sykdommen en ren landeplage. Protokoller for Malvik sogn i Strinda herred viser at hele familier - barn og voksne - hadde sykdommen. I flere generasjoner kom den til å bli en av de verste folkesykdommene i de norske bygdene.